8. Alderdom i «Juvikfolke»

Denne artikkelen utforsker hvordan aldring og alderdom er fremstilt i Olav Duuns romanserie Juvikfolke (1918–1923), som skildrer historien om flere generasjoner i tett samspill. I dette romanuniverset blir den gamle i stor grad tatt vare på og verdsatt, men veien er kort til at den gamle blir umyndiggjort og latterliggjort. Duuns litterære alderdommer er følgelig fremstilt som ambivalente; de eldste er i stor grad vitale og handlekraftige, samtidig som de er sårbare og svekkede. Denne ambivalensen synliggjør hvordan alderdommen rommer både muligheter og begrensninger. Analysen viser dessuten at Duuns romaner er komplekse; de fremstiller ikke entydige, kategoriske mønstre for hvordan aldring og alderdom fortoner seg, og de seks romanene peiler ikke ut noen klar utvikling i hvordan det er å være gammel i Juvik-samfunnet. Det varierer fra person til person og justerer seg noe med tiden. Etter hvert som romanseriens tid entrer 1900-tallet, viser for eksempel den siste Åsel seg som mer visjonær og nytenkende enn sine forgjengere.