Språkkompetanse hos voksne innvandrere i helsefagarbeiderutdanningen

Tidligere forskning har pekt på svake språkferdigheter som ett av flere hindre for sysselsetting av innvandrergrupper. Formell kompetanse i form av utdanning har vist seg å gi mer varig tilknytning til arbeidslivet. Helsearbeiderfaget er et populært utdanningsvalg for mange voksne innvandrere. Denne artikkelen tar for seg kravene som stilles til språkkompetanse i opplæringen og i yrket som helsefagarbeider. Problemstillingen som reises, er: Hvilke krav stilles til språkkompetanse i helsefagarbeiderutdanningen, og hvordan kan denne språkkompetansen utvikles hos voksne minoritetsspråklige elever i skoleløpet? Artikkelen presenterer en analyse av kravene som stilles til elevenes språklige ferdigheter i læreplanene i Helse- og oppvekstfag Vg1 og Helsearbeiderfaget Vg2. Analysen viser at læreplanene stiller omfattende krav til elevenes fagspesifikke og generelle språkkompetanse. Det er svært få kompetansemål som ikke stiller språklige krav. I yrkesutøvelsen er helsefagarbeidere også omgitt av ulike språklige sjangrer, både muntlige og skriftlige. For å møte læreplanens og arbeidslivets krav til språkkompetanse, må skolen tilrettelegge for at elevene utvikler slik kompetanse. På bakgrunn av tidligere forskning argumenterer artikkelen for at en helhetlig yrkeskompetanse for voksne innvandrere i helsefagarbeiderutdanningen kan utvikles med en god kombinasjon av praksis, yrkesrettet norskopplæring, fagopplæring og god nok tid.