Kjære leser

Gjennom vitenskapelige studier og personlige skildringer har vi i årenes løp fått belyst hvordan de mange belastningene og utfordringene som etterlatte ved selvmord opplever arter seg. Vi har også fått mer kunnskap om hvilke behov etterlatte har for støtte og oppfølging både på kort og lang sikt. Men vi har hatt forholdsvis lite av «harde» data om hvilke konsekvenser et tap ved selvmord kan få for liv og helse hos de nærstående i en norsk kontekst. Med Lisa Burrells doktorgradsarbeid som ble fullført helt på tampen av 2021 har vi imidlertid fått innsikt i et vell av data som beskriver mange av de konsekvensene som tap av en forelder kan få for barn eller ungdom på kort og lang sikt. Burrell har brukt de norsk befolkningsregistrene til å belyse mange viktig spørsmål og blant annet funnet at tap av foreldre grunnet ytre dødsårsaker, især selvmord, medfører en signifikant høyere risiko for å ikke fullføre utdannelse på alle utdanningsnivåer, bli diagnostisert med en psykisk lidelse, mottasykehusbehandling for villet egenskade og selv dø i selvmord. Dette er viktige funn og de bør føre til en betydelig styrketoppfølging av barn og unge som mister foreldre ved selvmord – oppfølging som også varer utover denførste tiden. Hvordan vi skal følge opp og hvordan vi styrker denne hjelpen, er nok et spørsmål som kan besvares på flere måter. Det somi alle fall er klart, er at vi trenger å lytte til etterlatte og til pårørende. Og vi trenger råd fra fagfolk og frivillige med erfaring påfeltet. Vi har fått med et utvalg av slike stemmer i dette nummeret av Suicidologi som vi håper kan bidra til å opplyse tematikken. Sikkert er det i alle fall at her trengs et krafttak!