Kjære leser

For litt over ett år siden fikk Norge sin nye Handlingsplan for forebygging av selvmord(2020-2025) – dette var den tredje i rekken siden vår første handlingsplan i 1995. Det betyr at vihar arbeidet i henhold til slike planer i mer enn 25 år og vi begynner å få en god del erfaringmed hvor skoen trykker og hva som skal til for å lykkes. Fortsatt trenger vi forskning og utvikling for å finne svar på mange uløste spørsmål. Men mye vet vi. Blant annet vet vi at om lag halvparten av alle dem somtar sitt liv i Norge hvert år relativt nylig har vært i kontakt med psykisk helsevern eller rusomsorgen. Myeforskning har vist hvor viktig psykisk uhelse og rus er i forhold til selvmordsrisiko.Men rapportene som nå kommer fra Nasjonalt kartleggingssystem for selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling gir oss et langt mer detaljert og oppdatert bilde av hvem det er som i vårt land dør under elleretter slik behandling. Rapportene avdekker svikt på flere nivåer i hjelpeapparatet. Til tross for at vi, sammenliknet med de fleste andre land, har mange hender og hoder involvert i hjelpeapparatet, ser det altså ikke ut til at vihar klart å redusere selvmord blant mennesker med psykiske lidelser. Derfor bør det nå tas et krafttak for å øke innsatsen for risikoutsatte som kommer i kontakt med tjenestene. Dette vil kreve noe både av fagfolk og av våre politikere.En slik økt innsats overfor mennesker med psykiske lidelser betyr ikke at andre områder for selvmordsforebygging ikke er viktige og ikke bør vies oppmerksomhet. Innenfor handlingsplanperioden er det behov for bred innsats,gode ideer, faglige råd og levd erfaring for å kunne løfte innsatsen på mangeforebyggingsarenaer. Men vi trenger engasjement og villige hender.