Utviklingen av USAs militære tilstedeværelse på NATOs østre flanke – beroligelse av allierte, avskrekking av Russland og eskaleringskontroll

I takt med økende russisk revansjisme og aggresjon fra 2014 har USAs tilnærming til militær tilstedeværelse på NATOs østre flanke gjennomgått en endring. Overordnet kan utviklingen oppfattes som endring i rasjonale fra beroligelse av allierte til avskrekking av Russland gjennom straff og de seneste år avskrekking gjennom nektelse. Dette har resultert i endrede strukturer for tilstedeværelse, med påfølgende endring i disposisjoner på bakken som har bidratt til å øke troverdigheten til NATOs avskrekkingsdoktrine. Den retoriske offensiviteten i den amerikanske strategiske kommunikasjonen har også blitt mer kraftfull og øvingsaktiviteten oppskalert. Dette indikerer endring i amerikansk oppfatning av hva som oppfattes som eskalerende virksomhet. Det foreligger tverrpolitisk enighet om videreføring av amerikansk deep-engagement i Europa, som også kan spores i det amerikanske militærvesenet. Dette underbygger teorien om en «institusjonalisert praksis» for militær tilstedeværelse og stormaktsbestandighet. Den økte troverdigheten til USAs og NATOs avskrekking på den østre flanken senker sannsynligheten for fait accompli-scenarioer. Dette har sikkerhetspolitiske implikasjoner for land lokalisert andre steder som Russland kan ønske å utfordre, både konvensjonelt og med sammensatte virkemidler. Abstract in English:The Evolution of US Military Presence on NATO’s Eastern Flank: Reassuring Allies, Deterring Russia, and Managing EscalationConcurrent with increasing Russian revanchism and aggression from 2014, the US approach to military presence on NATO’s Eastern flank has evolved. Overall, the development could be perceived as change in rationale from reassurance of allies to deterrence of Russia by punishment and, in recent years, deterrence by denial. This has resulted in altered structures for presence, resulting in changes of dispositions on the ground that has contributed to increasing the credibility of NATO’s deterrence doctrine. The rhetorical offensiveness of U.S. strategic communication has also become more powerful and exercise activity scaled up. This indicates a change in US perception of escalating activity. There is persistent bipartisan agreement on the continuation of US deep-engagement in Europe, with similar perceptions in the US military-leadership. This underpins the theory of an “institutionalized practice” of military presence and Great Power Persistence. The enhanced credibility of US-NATO deterrence on the Eastern flank lowers the likelihood of fait accompli-scenarios. This has security implications for countries located elsewhere that Russia may wish to challenge, both conventionally and through Hybrid means.