Kommunikasjon i krisepregede omstillinger

I en tid der medier, samfunn og virksomheter er opptatt av omstilling og reformer i privat og offentlig sektor, er det stort behov for å forstå mer av komplekse årsakssammenhenger som leder til fiasko eller suksess. Heldigvis er langt fra alle omstillinger krisepregede. De mest omfattende omstillingene kan ses på som enten evolusjonære eller revolusjonære (Balogon og Hope-Hailey 1999). De siste kan like gjerne kalles kriser, for da skjer alle endringene på én gang, med alt det innebærer av risiko og påkjenninger. Bare 30 prosent av alle endringsinitiativ når sine mål (Beer & Nohria 2000; Higgs & Rowland 2000 & 2005). Blant en rekke mulige årsaker er det bred enighet om at kommunikasjonspraksis er avgjørende (Hayes 2007; Clampitt etal. 2002; Kitchen & Daly 2002; Grundy 1998; DiFonzo & Bordia 1998; Richardson & Denton 1996; Kotter 1995; Schweiger & Denisi 1991). Min studie har undersøkt hva slags kommunikasjonspraksis som er anvendt i vellykkede omstillinger, og hvordan og hvorfor deres kommunika­sjonspraksis ser ut til å ha bidratt til utfallet. Studien har tatt for seg fire vellykkede omfattende omstillinger. Resultatene viser at alle casene hadde sammenfallende kommunikasjonspraksis på fire hovedområder. Derimot viser resultatene oppsiktsvekkende ulikheter i kommunikasjonspraksis på to avgjørende punkter, avhengig av om omstillingen er revolusjonær (krisepreget) eller evolusjonær. I en opplevd krise kan, eller kanskje må, kommunikasjonen ta en form som ikke ville blitt akseptert av medarbeidere i en evolusjonsartet omstilling. Mens medvirkning og dialog er dagens idealer, viser studien at en krisepreget omstilling kan, eller må, skje uten at disse idealene etterleves. Noen av de menneskelige behovene i de to omstillingstypene er forskjellige. Det kan forklare de oppsiktsvekkende ulikhetene på de to områdene, mens de øvrige hovedpunktene viser samsvar i hva god kommunikasjonspraksis er ved omfattende endringer.