V2 og V3 – syntaktisk variasjon i deklarativer i norsk talespråk

I denne artikkelen undersøker jeg subjekt-verbal-rekkefølgen i deklarative setninger i norsk talespråk. Norsk kategoriseres ofte som et solid V2-språk. Forskningslitteraturen viser imidlertid at enkelte norske varieteter ikke alltid følger V2-strukturen i deklarativer. Dette har vist seg å være tilfellet i språkbruk blant unge i flerspråklige ungdomsmiljøer, i såkalt amerikanorsk og til en viss grad i nordnorske språkkontaktområder. Videre er brudd på V2-regelen ofte assosiert med språkbrukere som lærer norsk som andrespråk, særlig i den tidlige fasen av språklæringen. Et hovedmål med studien er å undersøke subjekt-verbal-rekkefølgen hos unge og unge voksne talere, bosatt i ulike områder i Oslo og omegn. Deltakerne er delt i tre grupper basert på deres språklæringsbakgrunn: a) førstespråkstalere av norsk, b) simultant flerspråklige og c) suksessivt flerspråklige med lengre botid i Norge. Analysen er basert på lydopptak av spontane samtaler av totalt 25 språkbrukere. Artikkelen går gjennom den syntaktiske variasjonen i materialet og presenterer en deskriptiv analyse av den. Hovedfunnene viser at brudd på V2-regelen forekommer i alle deltakergrupper, men med varierende hyppighet. Videre finner jeg at brudd på V2-regelen forekommer oftere hos de yngste talere (17–20 år) enn unge voksne (21–36 år). Resultatene indikerer at visse typer adverb i initial posisjon (nesten) utelukkende trigger V2, mens andre adverb i større grad fremmer V3.