Norsk Israel–Palestina-politikk i krisetid

Norsk Israel–Palestina-politikk kombinerer en rekke perspektiver som er i spenn. Overordnet er politikken sterkt konsensuspreget når det gjelder hva man ønsker å oppnå, nemlig tostatsløsningen, men det er et økende sprik i oppfatningene av hvordan man best kan oppnå denne. Gaza-krigen har i sterk grad økt gapet mellom mål og tilnærming i norsk politisk debatt. Debatten slår også forskjellig ut avhengig av hvilket felt man ser på. På det såkalte bistandssporet er den klassiske norske konsensusen sterkest, mens når det gjelder spørsmålet om hvilken grad man skal legge press på Israel er gapet størst. Et sentralt tema i denne diskusjonen er spørsmålet om norsk innflytelse. Her oppstår det et paradoks som er tydeligst hos de såkalte styringspartiene (H og Ap). Satt på spissen argumenterer de for at Norge ikke kan påta seg en ledende rolle fordi Norge vil da miste sin innflytelse og dermed ikke vil kunne spille en ledende rolle. På en rekke felt, som støtte til UNRWA, krav om våpenhvile, økt differensiering, uttalelsen i ICJ, og anerkjennelse av Palestina har dette slått sprekker under Gaza-krigen. På andre felt, som ytterligere sanksjoner av Israel er dette fortsatt et hovedargument. Abstract in English:Norwegian Israel–Palestine Policy in a Time of CrisisNorwegian Israel–Palestine-policy combines a series of perspectives which are in tension. In an overarching sense the policy is based on a consensus regarding what Norway aims to achieve, namely the two-state solution. However, there is an increasing divide regarding the question of how to achieve this solution. This gap has widened due to the Gaza war. The Norwegian debate looks different depending on which topic one looks at. In the field of aid the classic consensus remains strongest, while when it comes to the question of pressuring Israel the gap is biggest. A core theme in this debate is the question of Norwegian influence. Here there is a paradox, especially for the major parties (the Conservative party and Labour). Norway, so this argument goes, cannot take on a leading role for fear of losing influence and risking losing its leading role. On a series of topics, such as supporting UNRWA, demanding a ceasefire, increased differentiation, making statements to the ICJ, and recognizing the State of Palestine, Norway has shifted as a result of the Gaza war. In other fields, such as the question of increasing sanctions on Israel, this is still a core tenant of Norwegian policy.