Runde byer i Norge: En kulturhistorisk attraksjon

Denne boken handler om en type forhistoriske kulturminner som gjerne kalles ’ringformede tunanlegg’, men som her vil omtales som runde byer eller landsbyer. I Norge har et 30-tall slike vært kjent, spredd fra Finnmark i nord til Lindesnes i sør. I denne boken tenkes det at det finnes mange fler – at landsbyer var en vanlig boform fram til 500 AD. Bak de runde byene ligger en sammensatt historie og et paradoks. Intuitivt fremstår slike runde byer som et mysterium og en utfordring; som spennende attraksjoner. Samtidig har de vært tilsidesatt og ignorert av fagpersoner, og til dels rasert. Hvordan kan det ha seg at så fremtredende fortidsminner ikke blir gjort kjent? Et kjapt blikk viser at forhistoriske runde byer finnes i de fleste fylker i Norge – trolig i alle. På verdensbasis er landsbyer hvor husene står i ring godt kjent. Et eksempel er amerikanske indianere, som alltid har bodd i landsbyer med hus bygd i ring rundt en åpen plass. I dag bor shawnee-indianerne i Oklahoma i vanlige hus, men deler av året samles de i en rund landsby for å feire seremonielle danser, feiringer som holdes skjult fra de hvite. Før de hvite kom bodde indianerne fast i landsbyen. Det rare er at ingen har skrevet om shawnee-indianernes landsby. Da jeg første gang ble tatt med til ’danseplassen’ og fikk se de ulike klangruppenes leirplasser rundt den åpne plassen i skogen, var det som en åpenbaring. Hvorfor hadde ingen skrevet om dette? Landsbyene er på en måte usynlig; de er vanskelig å forstå. De runde byene i Norge er alt annet enn usynlig. De utgjør noen av våre største og mest synlige fornminner. På Jæren og i Nord-Norge finnes byer som brer seg i 70-90 meters lengde og 50-65 meters bredde, bebodd i så lang tid at de hever seg 1-2 meter over terrenget rundt. Som nevnt er minst 30 slike landsbyer kjent, men trolig finnes det flere hundre landsbyer som ikke er kjent. I arkeologiens barndom gravde man i disse byene uten å forstå hva de var. De ble tolket som ’gravhauger’. Over en lengre periode har forskerne gått rundt i landsbyene og gravd ut ulike vegger og golv, uten å se at de befant seg i en bosetning med mange hus. Et spennende perspektiv åpner seg. De som visste hva stedene betydde, slik som folkene som bodde nær ’Sankthanshaugen’ ved Værem, tidde om hva de visste. Ikke før en lokal innbygger tok mot til seg og gjorde arkeologene oppmerksom på at det lå hus i en ring, ble stedet kjent for utenforstående. På tilsvarende måte svarer shawnee-indianere som møter nysgjerrige og innpåslitne hvite, at ’det finnes ingen indianere her’. Landsbyene er bare kjent for de som bruker dem. Og slik bør det kanskje være; man må nærme seg de runde byene med respekt.