En palestinsk oversetters dobbeltliv: Ei bro mellom sår og ord

Dette essayet undersøker oversettelse fra Gaza som ei form for vitnesbyrd over en verden som er i ferd med å bli borte, og hvor språket både blir et overlevelsesverktøy og ei slagmark. Stilt overfor den pågående utslettelsen inntar den palestinske oversetteren et grenseområde hvor hen bygger bro mellom en umiddelbar sorg, som oppleves på arabisk, og andre språks distanserte og steriliserte strukturer, som ikke er utforma for å bære en så høy grad av fortvilelse. Teksten funderer over den etiske børen ved å oversette fortellinger født i ruinene og vitneprov utforma mellom luftangrep, mellom erindring og taushetens trussel. Hvert ord må bæres gjennom et landskap prega av makt, eufemismer og likegyldighet, noe som tvinger oversetteren til å balansere på den tynne linja mellom å myke opp sorgen for lesbarhetens skyld og å ivareta dens intensitet på et språk hvor alt ligger til rette for å uskadeliggjøre den. Gjennom si forankring i ei palestinsk erfaring hevder dette essayet at oversettelse ikke lenger er en reint språklig oppgave, men en oppgave som også er politisk og moralsk, og som må ha til hensikt å avvise forsvinninga, motvirke hjemliggjøring og å gi et rom til stemmer som kanskje ikke overlever hinsides setninga. Når hen oversetter Palestina, arbeider ikke oversetteren bare med å formidle meining, men også med å bevare liv, handlekraft og hukommelse i en verden som stadig forlanger utslettelse før den kan gi oppmerksomhet.