Retorikk og romskapelse

Denne artikkelen er opptatt av hvordan den som taler i Johann Wolfgang von Goethes «Wandrers Nachtlied II» og Rainer Maria Rilkes «Herbst» best kan forstås. Den tar sitt utgangspunkt i observasjonen av at utsigelseshandlingene i de to diktene kombinerer en retorisk funksjon med en romskapende funksjon, og at begge funksjonene deltar i diktenes organisering som kommunikativ handling på avgjørende måter. Min konklusjon er at forventningene om det følsomme lyriske jeget og den sublime naturen som vi ofte møter romantiske dikt med, motsies av måten utsigelseshandlingen er utformet på i disse to diktene som begge er forbundne med nettopp den romantiske litterære tradisjonen.