Den kvalitative psykologiens kraft til å forstyrre fenomenene

Psykologisk forskning på mennesket tilbyr selvforståelser som kan fungere selvoppfyllende og dermed være med å (re)produsere de psykologiske  fenomenene vi forsker på. Kunnskapsproduksjonen har helt reelle konsekvenser for individ og samfunn, og forskere har et etisk ansvar i å være kritiske i sin forskning og jobbe for å unngå at forskningen skader mennesker, samfunn, natur og miljø. Forfatter av denne artikkelen har tidligere vært opptatt av hvordan psykologisk forskning kan bidra til å reprodusere kunnskap om barns sorg som støtter praksiser som kan fungere ekskluderende for de yngste barna. Denne artikkelen argumenterer for at den kvalitative psykologien bærer i seg en kraft til å «forstyrre» de psykologiske fenomenene vi forsker på heller enn å  reprodusere dem, og at denne kraften særlig ligger i analysen og med den i anvendelse av teori. I artikkelen søker forfatteren å demonstrere den forstyrrende kraften i kvalitativ psykologi ved å anvende to ulike teoretisk informerte lesninger av et empirisk eksempel om barns sorguttrykk fra intervjuer med barnehagelærere. De to forskjellige «analytikkene» utvikles fra to ulike teoretiske perspektiver fra utviklingspsykologi, Piagets konstruktivistiske teori om kognitiv utvikling og sosiokulturell utviklingsteori. Lesningene demonstrerer hvordan det teoretiske perspektivet har konsekvenser for hvordan vi avgrenser og lokaliserer psykologiske fenomen, hva vi antar intervjutranskript kan representere av fenomenet og for hva slags kunnskap vi ender opp med å produsere.