3. Vi skal vinne over naturen. Eller skal vi?

Denne artikkelen undersøker noen naturbeskrivelser i Olav Duuns forfatterskap, sorterer dem grovt i typer, og diskuterer hvordan de kan tenkes å fungere for fiksjonspersonene og for leseren. Den henter eksempel fra forfatterskapets midtre og seinere del, med særlig vekt på hvordan Duun fremstiller naturen som levende, besjelet og ofte fortrollet, og som et sted der personene møter noe som er større enn dem selv og det de kan begripe, altså i en viss forstand som noe hellig. For å komme nærmere vår kulturs grunnleggende skisma kropp–sjel og natur–kultur, skisseres et idehistorisk bakteppe der særlig følgene av René Descartes’ filosofi blir en forklaring. Det antydes også en mulig fremtidig utvikling for denne tenkemåten, basert på en krisebevissthet som i dag oppfattes som stadig mer prekær. At vi lever i en tid med akutt behov for endring, må før eller seinere få følger for vår egen selvoppfatning. Og hvis ikke litteraturen kan gi oss innsikter om oss selv, hva er da dens funksjon? Med andre ord: Måten Duun skriver frem besinnelse, respekt og ydmykhet overfor naturen, kan få oss til å innse at før noe kan endres i det ytre, må det endres i det indre. Artikkelen er lite teoretisk. Den bygger på tidligere Duun-forskeres arbeid med natur og religion, og henter inspirasjon, men ikke mange begrep, fra økokritikken, den økokritiske feminismen og nyere bevissthetsforsking. Artikkelen har som ambisjon å inspirere andre forskere til å utforske tematikken videre.