Norsk reality og teksterens virkelighet

Norske realityserier inneholder store mengder spontan tale med mye bruk av anglisismer. I denne studien retter jeg oppmerksomheten mot hvordan disse anglisismene framstår i intralingval oversettelse, nærmere bestemt teksting for hørselshemmede (TFH), i NRK og i TV 2. Gjengis anglisismene direkte, oversettes de interlingvalt (til norsk), eller utelates de? Som såkalt statskanal har NRK et spesielt ansvar for å styrke norsk språk. Konsesjonsvilkårene til TV 2 legger opp til et lignende ansvar. Dette gjør det interessant å undersøke om og/eller i hvilken grad NRK og TV 2 benytter seg av språklig proteksjonistiske strategier som interlingval oversettelse og utelatelse. En kvantitativ analyse av ett korpus fra NRK og ett fra TV 2 viser at det er en stor overvekt av den ikke-proteksjonistiske strategien direkte gjengivelse i begge disse mediekanalene. Analysen viser også at NRK bruker færre av de proteksjonistiske strategiene enn det TV 2 gjør. Årsaken til dette kan være at NRKs interne retningslinjer for teksting, som spesifiserer at normen skal være direkte gjengivelse av anglisismer. TV 2 har ikke tilsvarende retningslinjer for behandling av anglisismer og åpner dermed muligens opp for mer individuelle tilnærminger, hvor enkelttekstere oftere velger å oversette dem enn andre. Ulikhetene i tilnærming mellom tekstere i NRK og TV 2 kan skyldes ulikheter i språkholdninger, fluktuerende språknormer grunnet intensiv språkkontakt, og forskjeller i oppfatning av hvem målgruppen for TFH er (bare hørselshemmede, eller en bredere gruppe). Uansett illustrerer denne typen tilnærming – dvs. større bruk av interlingval oversettelse – at TFH kan brukes som arena for styrking av norsk språk, selv om det bør vurderes i hvilken grad interlingval oversettelse trekker hørende seeres oppmerksomhet vekk fra det som skjer på skjermen, og om programdeltakeres identitet ivaretas tilstrekkelig hvis tekstingen ikke gjengir det de faktisk sier.