Fra heroin til fentanyl?

I dette kapittelet beskriver forfatteren utviklingen av narkotikabruken i Norge siden slutten av 1960-tallet, og trekker samtidig på egne erfaringer i ulike roller – som kliniker, forsker og sentral aktør i utviklingen av legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Det legges spesiell vekt på bruken av opioider gjennom sekstiårsperioden, og han ender opp med en diskusjon om den økende bruken av nye opioider, som oksykodon og fentanyl. Norsk narkotikapolitikk har sitt utspring i internasjonale regelverk fra 1920-tallet. Misbruket var på denne tiden i hovedsak iatrogent, det vil si at det utviklet seg som følge av medisinsk behandling. Avhengighet ble sett på som et medisinsk ansvar. Dette endret seg i løpet av 1960-tallet, da en fikk økende bruk av særlig cannabis i en ny generasjon av opposisjonelle ungdommer. Dette ble i første omgang møtt med sosialpolitikk og helsebaserte forebyggende tiltak. Men etter hvert ble strafferettspolitikken viktigere. På 1980-tallet kom det en økning i antall overdosedødsfall, samt AIDS og hepatitt blant heroinbrukere. Skadereduserende tiltak ble innført, og LAR-systemet ble utviklet fra 1998. Samtidig fikk talsmenn for reform av narkotikapolitikken mer oppmerksomhet. I løpet av de siste par tiårene har det utviklet seg en skremmende epidemi av opioidbruk og dødsfall i USA, hvor kommersielle aktører som Purdue Pharma hadde en vesentlig rolle. Også i Norge ser vi økende bruk av opioider i nye grupper, noe som fortjener oppmerksomhet. Forfatteren diskuterer kritisk påstanden om at norsk narkotikapolitikk fortsatt kan karakteriseres som dominert av strafferetten. Han argumenterer for at bedre levekår for utsatte grupper i dagens situasjon kan være viktigere enn nye lovreformer.