Risiko i tolkemediert interaksjon – tolken tolker (ikke) alt

I denne artikkelen utforsker vi risiko i tolkemediert interaksjon i offentlig sektor når tolken og tjenesteyter ikke har felles kunnskapsgrunnlag om hva tolkeprosessen innebærer. Det legges til grunn at kommunikative praksiser er semiotiske, at de er kulturelt og sosialt formet, samt at tolking uunngåeligpåvirker kommunikasjonen. Dette knytter vi opp mot en mulig forenklet forståelse av føringen i Tolkeforskriften om at «Tolken skal tolke nøyaktig det som blir sagt i samtalen, uten å endre, holde tilbake eller legge til innhold». Formuleringen kan signalisere at full tekstlikhet er mulig. For å belyse den kommunikative risikoen når forventning om tekstlikhet ligger til grunn, presenterer vi en analyse av tolkestudenters skriftlige notater om deres forståelse av språksituasjonen i Romania, Pakistan og Vietnam, samt transkripsjon av studentenes vurderinger av utfordringer i to konkrete tekster. Datamaterialet er samlet gjennom læringsaktiviteter knyttet til emnet Tolking fra skrift til tale på Bachelor i tolking i offentlig sektor ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Vi diskuterer funnene fra studien opp mot kunnskap om kompetanse blant utøvende tolker og tolkebrukere. Artikkelen konkluderer med at hvis en instrumentell forståelse av tolking ligger til grunn ved profesjonsutøvelse, vil det kunne ha konsekvenser for enkeltmennesker og at kompetanseheving er nødvendig for å redusere slik risiko. Nøkkelord: tolkeloven, tolkemediert interaksjon, profesjonssamarbeid, risiko