Kritisk realisme og byplanforskning

Artikkelen drøfter vitenskapsteoretiske forutsetninger for at byplanlegging skal kunne være mulig og meningsfull, og peker på kritisk realisme som en fruktbar vitenskapsteoretisk plattform for byplanforskning. Flere av dagens mest utbredte vitenskapsteoretiske posisjoner er uforenlige med å frambringe det kunnskapsgrunnlaget som er nødvendig for at byplan­legging skal kunne spille en meningsfull rolle. Kritisk realisme anser tverrfaglig integrasjon som nødvendig, mens konkurrerende posisjoner som f. eks. positivisme og poststrukturalisme neglisjerer og ekskluderer viktige deler av virkeligheten. Kritisk realisme anerkjenner både aktørers og strukturers selvstendige kausale påvirkningskrefter og gir dermed en god platt­form for å undersøke årsakssammenhenger mellom samfunnsforhold, romlige by­strukturer og aktørers (herunder planleggernes) handlinger. Kritisk realismes syn på hva slags forsknings­baserte forutsigelser som er mulige, passer med byplanleggingens kvalitative konsekvens­vurderinger av løsningsalternativer og forsiktige, konteksttilpassete anslag om effekters størrelses­orden.