Propagandamodellens renessanse

De siste årene har vi sett en fornyet akademisk interesse for propagandamodellen, den modellen som Edward Herman og Noam Chomsky (1988) presenterte i boka Manufacturing Consent. The Political Economy of the Mass Media. En sentral påstand i denne studien er at medieoppslag og kommentarer om internasjonal politikk i ledende amerikanske medier er dominert av tolkningsrammer hentet fra autoritative myndighetskilder. Disse perspektivene tjener også interessene til de kapitalistiske elitene, som mediekonsernene selv er en del av. Propagandarollen er særlig sterk i tilfeller der det råder stor grad av elitekonsensus om virkelighetsbeskrivelser og strategiske mål. Da propagandamodellen ble lansert, fikk den imidlertid en ganske kritisk mottakelse fra ledende medie- og kommunikasjonsforskere både i USA og Storbritannia. «Nyhetsfiltrene» som modellen var basert på, ble kritisert for å være for deterministiske og generelt ignorere motsetninger i mediesystemet. Etter årtusenskiftet har imidlertid både interessen for og debatten om propagandamodellen økt innenfor akademia. Dette kapitlet gjennomgår både kritikken av propagandamodellen, Herman og Chomskys svar på disse innvendingene og debatten om dens relevans i en dramatisk endret medietid. Forfatterens konklusjon er at propagandamodellen fortsatt representerer et solid analytisk rammeverk for å forstå innholdet i nyhetsmediene, først og fremst dekningen av internasjonal politikk. Samtidig fortjener modellen å tydeliggjøres, nyanseres og i noen henseender revideres.