Lek som lydhørt samspill

I dette vitenskapelige essayet presenterer og videreutvikler jeg en modell for lek som lydhørt samspill, utformet under arbeidet med boka Lydhørt samspill - Samskapende økosentrisk kunstpedagogikk med små barn (Hovik, 2025). Modellen (Fig. 5), som ble utviklet gjennom kartografering, forenkler og begrunner lek som en helt grunnleggende virksomhet i alle skapende prosesser, samtidig som den plasserer leken i et økosentrisk verdensbilde der mennesket ikke lenger er alle tings målestokk. Drama og teaterfag er, mer enn de andre kunstfagene, sentrert om menneskelige relasjoner, og det er vanskelig å løsrive lek, drama og teater fra et antroposentrisk verdensbilde. For å nærme oss en mer lyttende og deltakende posisjon i verden og naturkulturen (Haraway, 2016), må vi øve oss og utvikle nye modeller å tenke sammen med, også i dramapedagogikken. I det følgende kontekstualiserer jeg dette forsøket, som starter med kartografering som arbeidsmetode og videreutvikles som en innramming av barns lek i lys av ulike lek-teorier. Jeg setter drama inn i en bredere kunstpedagogisk kontekst og vektlegger teorien om «lekens magiske sirkel» (Huizinga, 1993). Med dette forsøket, og modellen Lek som lydhørt samspill (Hovik, 2025, fig. 94), foreslår jeg en revitalisering av denne teorien, i lys av økosentriske perspektiver.