Om John Rawls' Teori Om Rettferdighet Som Rimelighet (In Danish)

Når har innbyggere moralsk plikt til å adlyde myndighetene og slutte opp om samfunnsinstitusjonene? Dette spørsmålet står sentralt i politisk filosofi. Et av det 20. århundrets viktigste svar var John Rawls' teori om rettferdighet, "Rettferdighet som rimelighet", i boken A Theory of Justice som kom i 1971. I 2001 kom en forbedret og kortere fremstilling av Rawls' teori, i boken Justice as Fairness som Rawls skrev med redaksjonell støtte fra Erin Kelly, en av hans tidligere studenter. Det er denne oppdaterte presentasjonen som nå foreligger på norsk, svært dyktig oversatt av Kai Swensen, og med støtte fra Norges forskningsråds Verdinett.Når vi spør hvordan rettigheter og andre goder og byrder bør fordeles kommer ofte idealene om frihet og likhet i konflikt med hverandre. I norsk politikk kan vi for eksempel forstå konflikter mellom liberalisme – krav om økte individuelle friheter – og velferdsstatens universelle og likhetsorienterte ordninger, som slike konflikter. Det er slike konflikter mellom frihet og likhet Rawls forsøker å bilegge med sin teori om rettferdighet. Det er tre hovedtrinn i Rawls' teori om rettferdighet. Han tar utgangspunkt i visse trekk ved frie samfunn, og i bestemte ideer om hvordan samfunnet og mennesker bør forstås. Rawls mener at selv personer med ulike livssyn vil kunne være enige i dette utgangspunktet, i alle fall for å få løst grunnleggende konflikter om samfunnsinstitusjonenes fordelingsvirkninger. Dernest knytter han an til den kontraktteoretiske tradisjonen i politisk filosofi, som hevder at samtykke i en eller annen forstand er nødvendig for legitim utøvelse av statsmakt. Ut fra kravet om slikt samtykke fremsetter Rawls i et tredje trinn sine prinsipper for et rettferdig samfunn som har krav på innbyggernes oppslutning. Hovedtanken i disse prinsippene er at alle menneskers politiske og sivile rettigheter må beskyttes, og at alle med samme evner og innsats må sikres lik adgang til å oppnå forskjellige posisjoner. Innenfor disse rammene må de dårligst stiltes kår tillegges avgjørende vekt ved fordelingen av økonomiske goder. Rawls' teori utgjør et alternativ til utilitarismen, som hadde vært dominerende blant filosofer og politiske tenkere siden midten av det 18. århundre. Betydningsfulle politikere, økonomer og moralfilosofer som Adam Smith, Jeremy Bentham, John Stuart Mill og Henry Sidgwick hadde alle forfektet utilitarisme i en eller annen form. Denne tradisjonen hevder et prinsipp om velferdsmaksimering: Man skal handle slik at man oppnår så stor forventet nytteverdi som mulig, alle berørte parter sett under ett. Velferd, forstått enten som lykke eller tilfredsstillelse av interesser, er det eneste som teller for utilitarismen, og fordelingen av velferd mellom berørte parter har ingen avgjørende betydning. Utilitarismen hevder at det kan være påkrevet å la noen lide for å fremme den totale velferden. Rawls benekter dette, og hevder derimot at hvert enkelt individ har bestemte rettigheter som ikke kan ofres simpelthen for at andre skal kunne ha det bedre.